Tankekjør.....

For tiden, så har jeg et evig tankemas i hodet. Tankene mine går i et sett og jeg klarer ikke å få fred. Det kan gjelde alt i fra familie, jobbsituasjon til livet. Altså alt fra A til Å.

Jeg tenker veldig mye på fremtiden. Jeg er veldig usikker hva som venter meg der fremme. En fremtid slik den er nå eller noe nytt. Alle sier at gresset er egentlig ikke grønnere på den andre siden, men stemmer dette?

Det er ikke en hemmelighet at et forhold krever mye jobb og hverdagen kan være tøff, men hvor mye jobb er "normalt"? Noen ganger lurer jeg på om det går ann å ha et forhold hvor alt bare flyter uten at man må jobbe så jævlig for å få det til å fungere.

Mitt forhold har vært frykrelig turbulent. Det har vært mye frem og tilbake. Det er ting i dette forholdet her som jeg syns er vanskelig. Det jeg sliter litt med er om dette er noe jeg kan leve med og akseptere, eller vil dette ødelegge meg til syvende og sist. Skal jeg bruke lang tid på å finne dette ut eller skal jeg avslutte det? Uff dette er så jævlig vanskelig!

Viktige faktorer for meg i et forhold kan sumeres opp med disse ordene: Tillitt, team, omsorg, forståelse, samhold, felleskap, ærlighet og likeverd. Når flere av disse tingene mangler, vil jeg da noen gang være 100% lykkelig, eller vil jeg gå på kompremi med meg selv i håp om å få noe som ikke vil skje?

Det har vært hendelser (opp til flere) hvor viktige avgjørelser har blitt tatt uten å involvere meg, jeg har vært kastet ut av mitt hjem med en baby på 8 uker fordi han trengte tid, jeg har slitt med svangerskaps dep, og depresjoner i senere tid uten så mye støtte, jeg har blitt kalt flere stygge ting, han er nedlatende, tillitt har vært brutt flere ganger. Hele vårt forhold er en stor berg og dalbane. En karusell jeg snart ikke klarer å sitte på mer. Vi forstår hverandre ikke, evige diskusjoner og dårlig komunikasjon.

Hvorfor vi fortsatt er sammen spørr du? jo jeg holder fast på det positive. Vi har det jævlig bra når vi først har det bra. Og vi ønsker stort sett det samme når det kommer til fremtiden. Men så ligger det en tanke å bakhodet mitt....konstant. Jeg kan ikke huske sist jeg var 100% lykkelig.

Jeg føler meg som en fiasko! Han sa han skulle endre seg og det holdt i noen uker. Nå er vi tilbake til start og spørsmålet er, hvor mange ganger til skal vi holder på slik?? Prate, ha det bra sammen, diskutere, krangle, taushet, prate, ha det bra sammen, diskutere, krangle, taushet.... jo også litt grat og fortvilelse inni der. Jeg ser det så tydelig! Det er den samme spiralen hele tiden. vært det i 2.5år nå, så hvorfor tror jeg til stadighet at det vil endre seg?? Jeg blir så frustrert på meg selv....

Igjen! Jeg føler meg som en fiasko! Jeg føler meg så svak rundt han, hvorfor klarer jeg ikke å sette ned foten og gjøre meg selv en tjeneste. Jeg fortjener 100% lykke! Det må da finnes en mann der ute som oppfyller mine kriterier... jeg begynner å lure. Eller er det sånn livet er? man har fått barn og har en familie, så man må finne seg i at partneren ikke er 100% perfekt. Så man må gå inn i seg selv å finne ut om dette egentlig er så ille som man tror. Det er vanskelig.

Jeg kjenner selv at jeg har igjen starta å distansere meg fra han. Ikke med vilje, men er bare sånn jeg blir når kroppen min har fått nok.

I jula kokte det over for meg! Jeg er ikke stolt av det, men jeg ble fysisk mot han. Det var ikke store greiene det skjedde over, men igjen så hørte han ikke på meg og ignorerte det jeg sa til han. Hans egoistiske han kom frem igjen. Han kom hjem og jeg kokte! Det ble en opphetet diskusjon og jeg liret ut av meg den ene glosen etter den andre. HVEM VAR JEG?? jeg kjente meg ikke igjen! følte at noe/noen hadde tatt over meg. Han reiste seg opp og ba meg slå han, han sa det flere ganger. Jeg reiste meg og møtte han oppi ansiktet.... til slutt endte det med at jeg tok tak i siden på halsen hans og kløyp til. Guuuud som jeg skjemmes! det er helt forferdelig! jeg har ALDRI gjort noe slik! Jeg kunne ikke tro at JEG klarte noe sånt. Jeg var dyttet så på kanten at jeg ikke viste opp eller ned. Det endte meg at jeg til slutt kolapset i gangen. Jeg klarte ikke puste eller stå oppreist.....

Jeg er ikke stolt over det jeg gjorde, men nå bruker han dette i vær sammenheng han kan mot meg. Og selvom det ikke er noen unnskyldning, så klarer jeg da ikke å glemme alt det jævlige han har gjort mot meg.... og hvor mange ganger har ikke jeg fått beskjed om å ikke dra opp fortiden. Og det å bli kasta ut med en baby på 8 uker når man selv har en fødselsdep er vanskelig å svelge! Så selvom det jeg gjorde IKKE er greit, så klarer jeg heller ikke å ha helt sympati for han. Jeg klikka etter 3 år med psykisk pushing og testing!

Uff jeg syns alt dette er forferdelig vanskelig. Jeg føler ikke at jeg har kontroll over noen ting og at livet mitt for første gang er skikkelig på bærtur! Jeg har ikke jobb nå, jeg søker for harde livet, jeg føler jeg sitter her på vent og jeg vet ikke opp eller ned på forholdet mitt.

Jeg er kjempe usikker på meg selv, mine følelser og ønsker. Jeg holder på å bli gal!! Kunne ønske noen bare kunne fortelle meg hva jeg skulle føle og gjøre! Så kanskje jeg hadde sluppet alt dette. Jeg er så fortvila. Og det hjelper ikke å snakke med han. Alt annet enn det vi snakker om blir dratt opp, alt skal diskuteres og vis jeg sier ja, så kan du banne på at han sier nei.... Så her kommer man ingen vei.

Ja, nei... her må det grubles videre om hva som er bra for meg og mitt liv. For jeg blir helt psykisk tømt av alt her.... At ikke livet bare kan gå på skinner en eneste gang! Om det bare hadde gått an å ha det bra i mer enn noen dager i strekk før neste dump i veien kom. Man rekker så vidt å trekke pusten, før den må igjen holdes....