Ikke etter boka...

Jeg har alltid hele livet ønsket meg barn. Jeg kunne ikke tenke meg et liv uten. Et barn får lissom frem noe i deg som ingen andre klarer. Men frykten for å ikke være tilstrekkelig nok har vært stor.

Når jeg endelig fikk positiv test, så ble jeg kjempe glad! Jeg gleda meg virkelig. Klarte ikke å gjøre annet enn å smile og tenkte på at endelig skulle en stor drøm gå i oppfyllelse!

Når jeg var 8 uker på vei, så kom det en følelse snikende på som jeg prøvde å undertrykke så godt jeg kunne! Jeg startet å kjenne på det å skulle ha ansvaret for et lite menneske. "Hva vis", gikk ofte igjen i hodet mitt. Jeg ble kjempe redd for at jeg ikke skulle klare rollen som mor. Når det kom til kjærlighet, tid og penger, så ble jeg veldig redd for at jeg skulle komme til kort. Jeg må si at tanken på om jeg skulle ende graviditeten dukket opp et par ganger. Jeg ønsket virkelig barnet og hadde drømt om dette så lenge, men frykten av å ikke klare oppgaven var så skremmende. Jeg var livredd tanken på å skulle være en grund til at et barn ble "ødelagt".

Jeg hadde et tungt svangerskap med svangerskaps dep. Men jeg kom meg igjennom det også. Prøvde å tenke på det positive det var og hvor heldig jeg var som fikk oppleve dette! Det er langt i fra alle som får det. Og jeg syns det var vanskelig å ikke virke utakknemmelig og misfornøyd.

Tone Johanne ble født på keiserligvis den 14.02.12. Hun var 3290g. Lengden vet vi ikke helt sikkert, da hun satt i seteleie og da tar dem ikke å drar ut bena for å måle lengden. Dette er i tilfelle det skulle være noe galt med hoftene. Men stor var hun ikke. Klær i str 50 ble alt for stort, så Andrè måtte ut å kjøpe klær i str 44. Jeg var totalt utslitt etter 3 tøffe dager i fødsel. Men endelig var hun her!

Jeg lå på oppvåkning i 3.5 time før jeg fikk se henne. Jeg så henne så vidt før hun ble tatt ut av op.stua, da legen hadde klart å treffe benet hennes med en skalpell og trengte derfor å titte litt ekstra på henne. Det at jeg måtte vente så lenge med å se henne var vondt og vanskelig. Når jeg endelig fikk se henne, så sleit jeg med tanken på at dette var mitt barn. Jeg lå på sykehuset i 3 dager og sleit veldig med følelsene mine. Alle har vi disse barseltårene og det hadde jeg også hehe. Jeg gråt, jeg lo og jeg prøvde å knytte meg så sterkt til lille jenta mi. Jeg prøvde å amme flere ganger, noe som jeg hadde drømt om, men dette var vanskelig. Tone Johanne sleit med å få vakum og mistet puppen hele tiden. Allerede da følte jeg meg så mislykket! Alle snakka jo om så flott det var å amme og at alt ville komme så naturlig. Den ene barselpleieren som jobba på natt var ikke noe grei. Jeg våknet av at hun så og si tok tak i puppen min og stappa den i gapet på Tone Johanne. Jeg måtte klippe neglene mine og jeg måtte pumpe meg for å få i gang produksjonen. Javel? hvor var denne naturligheten alle snakka om? Og jeg ønska jo at min datter skulle få morsmelk. Det beste for barnet sier dem. For det vil jo alle mødre. Jeg sleit virkelig med å knytte meg til den lille kroppen som lå vedsiden av meg. Jeg klarte ikke å plukke henne opp da hun gråt pga smerter etter KS. Så jeg var totalt avhengig av hjelp fra de på sykehuset. Jeg følte meg igjen helt håpløs!

Vi kom hjem og jeg fortsatte å slite med å amme. Jeg fikk det bare ikke til og jeg ble mer og mer fortvilt! Moren min kom til oss dagen etter jeg kom hjem fra sykehuset og det endte med at jeg knakk totalt sammen. Tone Johanne var ikke fornøyd pga hun var så sulten og jeg var totalt utslitt av å skulle prestere og være den perfekte mor! Til slutt tok min mor roret og styrte skuta. Vi fikk beskjed om å handle inn flasker og NAN. Vi gjorde dette og snuppa sluuukte maten! Og sov i 4!! timer etterpå. Det var vedmodig, men gud så godt det var å se henne fornøyd =)

Jeg startet med å pumpe meg, slik at Tone Johanne kunne få morsmelk. Jeg var fornøyd da og følte at jeg gjorde det jeg kunne for at datter'n min skulle få det hun trengte. Så ting startet med å roe seg litt.

Da Tone Johanne var 8 uker, så flyttet vi ut. Vi flyttet da til Horten og inn på mitt pikerom der. Der bodde vi og 3 hunder. Dette var en kjempe tøff tid. Gått fra et tøft svangerskap, tøff fødsel og ikke det letteste etter fødselen. Jeg følte som om at jeg hadde svikta datteren min totalt. Jeg satt igjen med tanker å følelser av at jeg hadde brutt en uskreven avtale. Når man velger å få barn, så velger man også den partneren som barnets far og vi skulle lissom være sammen om alt. Men så satt jeg mutters alene med alt.

Jeg sleit så masse med å knytte meg med Tone Johanne. Jeg taklet dårlig når hun gråt og gjorde ting fordi jeg måtte og ikke fordi jeg hadde lyst. Hva skjedde med alle disse morsfølelsene som alle snakka om?? de fantes ikke hos meg. Jeg orker nesten ikke å involvere meg i Tone Johanne og tok avstand. Om mamma ikke ville stelle henne for kvelden, så ble jeg sint og fortvila, da jeg absolutt ikke ville! Om Tone Johanne gråt i kurven sin på morningen, så ble jeg sint og fortvilet. Jeg ristet så smått i kurven og sa "hold kjeft"! Jeg skvatt av hva jeg selv tenkte og sa. Jeg tenkte aldri på å gjøre Tone Johanne noe, men tanken på å gjøre noe mot meg selv kom. Jeg ble så redd!

Jeg tok kontakt med helsesøster og hun hjalp meg med å få snakket med en lege på helsestasjonen. Det viste seg at jeg hadde fått en fødselsdep. Noe som er veldig vanlig når man har hatt en svangerskapsdep. Jeg var kjempe letta over å ha fått vite hva som feilte meg. Jeg klarte ikke tanken på at jeg skulle føle det sånn som dette ang datteren min resten av livet. Jeg lurte på hva pokker jeg hadde gjort ved å få et barn som jeg ikke likte.

Jeg fikk medisiner og sakte, men sikkert startet ting så smått å endre seg. Vi fikk egen leilighet og vi ble fulgt opp godt av helsesøster. Hun var aldri bekymret over meg som mor og så det som veldig positivt at jeg ba om hjelp og så behovet selv. Tone Johanne vokste videre som en glad og fornøyd jente. Og jeg ble en mer glad og trygg mor. Morfølelsene kom mer og mer og når Tone Johanne var 6 mnd, så startet disse følelsene å komme for fullt!

Det å knytte seg til datteren sin i en alder av 6 mnd var veldig spesielt. Jeg kan sitte her i dag og ikke huske så mye av den første tiden med Tone Johanne. Jeg husker kun fortvilelse, sinne, tristhet, sårhet og en følelse å være mislykket. Jeg kan faktisk ikke huske kosen det var å bli mor og kose seg med den nyfødte. Det var en tid med kaos, utrygghet, fortvilelse og ensomhet.

Jeg har lært av dette, at man skal følge kroppens signaler nøye og be om hjelp! Uten hjelp, så kunne dette virkelig gått ille og det er ingen skam med hjelp! Tenk på deg selv. Har ikke du det bra, så har heller ikke barnet ditt det bra. Og man er ikke alene om å ikke oppnå denne såkaldte morsfølelsen den første tiden. Man får tegna et bilde om hvordan den første tiden vil bli og når dette ikke stemmer, så rakner det totalt. Det var det som skjedde meg. Jeg hadde et sterkt ønske om en naturlig fødsel, få barnet på brystkassa, ligge på familierom med Andrè på sykehushotellet og kunne amme mitt barn. Alt dette gikk jeg glipp av og dette skapte mer avstand fra barnet mitt uten at jeg var bevisst over det.

Nå er Tone Johanne snart 22 mnd og går i barnehage. Der får vi beskjed om at vi har en trygg, glad og utadvendt jente, som er veldig flink både når det kommer til følelser og det sosiale. Jeg er så stolt! Vi hadde det ikke lett i starten, men vi klarte det! Nå har jeg så mye kjærlighet og følelser for den jenta at det gjør vondt i hjertet! Jeg ante ikke at man kunne føle noe så sterkt for et annet menneske =)

Nå nærmer det seg jul og vi gleder oss til å tilbringe denne sammen. Og ikke minst se hva fremtiden med skatten vår vil bringe =)

Ha en strålende helg og ta godt vare på hverandre!