Fortid....

Jeg ble født 17 juli 1987. De første 3 årene av mitt liv var helt normalt. Jeg var et glad barn og hadde det bra. Men da jeg var i 4 års alderen, så startet jeg å legge på meg. Rundt denne tiden skilte min mamma og pappa seg. Om dette har noe å si vet jeg ikke, da det ligger fedme problemer på den ene siden av familien.

Allerede da som 4 år, startet kampen mot overvekt. Jeg kan huske meg selv om en liten jente som alltid var på utkikk ette mat. Var ikke nødvendigvis noe søtt, men spiste mye mat.

Jeg startet på barneskolen og disse årene skulle vise seg å bli veldig tunge. Jeg sleit med å finne meg til rett å bli venner med de i klassen. Jentene jeg gikk sammen med valgte andre og klikker oppsto fort. Jeg ble fryst ut og ble snakket om bak ryggen min. Om jeg hadde fått en lik bukse eller sjorte av mamma som noen i klassen hadde, så ble det et mareritt. Det ble satt i gang så mye spetakkel, at det endte med at jeg ikke turte å ta det plagget på meg igjen. Jeg følte meg veldig alene. Opplevde noen episoder med noen av guttene også, men det endte med at jeg mest var med dem. Jeg var med å spilte fotball osv med dem, mens jentene sto i ring i skolegården å snakket.Om de var sånn mot meg på skolen pga overvekt, vet jeg ikke. Men selvom jeg var veldig aktiv, så ble jeg større, da jeg satt mye hjemme å spiste etter skolen. Det var min trøst og det var det første jeg gjorde når jeg kom inn døra. Jeg låste meg inn, satt ned sekken og gikk rett til matskapet og kjøleskapet.

Jeg startet etter hvert å spille håndball mens jeg gikk på barneskolen. Noen av jentene i klassen hadde også startet og jeg fikk en litt bedre kontakt med noen av dem. Dette var i slutten på barneskolen. Da holdt vekta seg litt mer stabil og jeg var aktiv, glad jente. Selvom jeg sleit med å finne min plass og bli akseptert og tatt inn i varmen av andre.

Samtidig sleit jeg veldig med forholdet jeg hadde med faren min. Dette var veldig anstrengt og jeg opplevde det vanskelig i forhold til vekt. Jeg opplevde faren min som nedlatende og til tider mobbene ang vekta mi. Dette også gjorde at jeg gruet meg til å dra til pappa og startet så smått å slite med angst i en alder av 10 år.

Jeg startet på ungdomskolen i en klasse hvor det var mest nye folk. Dette var nok bevisst, slik at jeg skulle få starta på nytt. Jeg fikk noen gode venner og trivdes godt på skolen. Men ungdomsåra er aldri lett og mine plager ble enda værre i jakten etter å finne meg selv. Så ungdomsårene ble turbulente, men alikavell også positive.

Etter 6 mnd på ungdomskolen, så startet jeg å kjenne at jeg sleit veldig med meg selv. Selvbildet var dårlig, forholdet til pappa ble mer og mer vanskelig, angsten ble værre og vonde tanker startet å komme. Jeg begynnte å få et veldig anstrengt forhold til mat etter å ha brukt det som trøst i mange år. Det resulterte i at jeg fikk matvegring og utviklet en spiseforstyrrelse i en alder av 14-15 år. Jeg kunne gå i flere dager og opp til en uke uten å spise noe som helst.

Hos pappa som jeg var hos annen vær helg, var fortsatt veldig anstrengt. Jeg var redd pappa som liten pga han fort kunne bli veldig sint. Nå startet jeg å si i mot pappa, noe som ikke ble godt tatt i mot. Når jeg var yngre, så lot jeg være å si noe og tok alt uttover mamma når jeg kom hjem. Jeg startet nå med å dra mer og mer sjeldent til pappa. Og det ble jo så klart feil det også, så når jeg først kom ditt på besøk, så ble det klaging ang det. Jeg følte med andre ord at jeg ikke klarte noe bra og jeg bygde opp et sinne som jeg ikke viste hva jeg skulle gjøre med.

Etter hvert ble jeg desperat. Jeg følte meg helt forferdelig og alt så svart ut. Jeg startet da som 14 år med selvskading. Dette hjalp meg med å takle værdagen og det jeg hadde inni meg. Jeg så ingen annen utvei enn det. Det var en så lettelse, veldig vanskelig å forklare, vær gang jeg skadet meg selv.

Psyken min fikk en mer og mer knekk og i en alder av 15 år prøvde jeg å ende livet. Jeg hadde det så tungt, men pga gode venner, så klarte det å bli en stoppe for dette. Da kom alvoret og jeg ble sendt til BUPA i Tønsberg. Der gikk jeg i flere år og fikk god hjelp. Jeg sluttet etter hvert med selvskading, men mat var vanskelig.

Etter hvert fikk jeg et mer normalt forhold til mat. Fikk meg kjæreste i en alder av 15 år. Vi var til sammen i 7.5 år. Etter ca 3 år sammen med han, så startet jeg å slite igjen. Nå fikk jeg ikke vanskeligheter med å spise, men å begrense meg. Jeg spiste alt jeg kom over. En plate sjokolade på 10 min. var ikke noe problem. Jeg undertrykte alle følelser jeg hadde og pleide meg selv med mat.

Det ble så ille til slutt at jeg spiste junk food nesten vær dag, brus og søtt ble trøkt i trynet vær dag. Jeg beveget meg nesten ikke og jeg startet med å kjenne på kroppen hva jeg faktisk gjorde mot den. Men mat var min trøst og medisin. Jeg ble større og større og vekta vippa til slutt 130kg. Jeg er 161 cm høy og en så tung kropp var vanskelig å bære. Jeg røyka også på denne tiden og jeg kunne merke at knær, hofter, lunger og hjertet pumpa for fullt. Og overvekt er heller ikke bra for psyken. Jeg møtte veggen så det sang etter i 2009. Jeg ble sykemeldt og spiste dermed enda mer. Noe måtte gjøres!

August 2010, så flytta jeg til Sørumsand etter å ha endt forholdet. Nå skulle jeg starte på nytt. Forholdet til mat avtok litt og jeg klarte nesten ikke å spise. Jeg hadde spist så mye de siste årene at jeg ble kvalm bare tanken på mat. Jeg hadde fått meg ny jobb og var masse ute med hundene. Jeg følte meg etter hvert veldig alene og isolert, men alikavell veldig lykkelig.

November 2010 traff jeg Andrè og i desember var vi kjærester! Han er en slank person som på den tiden trente en del. Så jeg ble med også! Vi ble med aktivt i Herbalife og gikk kurs innenfor kosthold og ernæring. Jeg ble kjempe fasinert.

Vi flyttet sammen i februar 2011. Ting gikk kjempe fint med oss og vi kunne ikke hatt det bedre! Jeg klarte å gå ned til 95 kg. Jeg var kjempe stolt!

Juni 2011 ble vi gravide! Vi var så glade og spente på hva fremtiden ville bringe =)

Jeg tok både 1,2,3,4 og 5 tester. Jeg kunne ikke forstå at jeg var gravid! Jeg var bare helt i ekstase og forventa en jubel i taket. Men det ble ikke helt som forventet. Andrè sin reaksjon var nokså label. Sikkert hans måte å reagere på, men alikavell sårende i en slik situasjon.


De første ukene gikk kjempe fint, men så kom kvalmen og jeg sleit i flere uker. Mat og drikke var ikke lett å holde nede, men prøvde å tenke positivt. Jeg ble jo gravid etter kun 6 mnd med Andrè og jeg merket at ting allerede da startet å være litt vanskelig. Jeg startet igjen å slite med psyken. Utrolig mye som skjer med kroppen under et svangerskap. Etter 10.uke fikk jeg bekreftet sterk bekkenløsning og svangerskapsdep. og dette gjorde det veldig vanskelig for meg og Andrè. Vi kjente hverandre ikke så alt for godt og nå skulle vi i tillegg ha dette å stri med.

Ukene gikk og ting ble bare mer og mer vanskelig mellom oss. Jeg sleit med å bli forstått og Andrè sleit med å forså. Vi sklei mer og mer fra hverandre.

Vi dro på UL i uke.20 og fikk bekreftet at vi skulle ha en liten jente! Jeg var igjen kjempe glad, men fikk en følelse av skuffelse av Andrè pga det ikke var en gutt.Det ble som sagt mer og mer vanskelig mellom meg og Andrè og jeg startet å selv medisinere meg med mat. Det endte med at jeg la på meg en del kilo i svangerskapet. Jeg veide 120kg da Tone Johanne kom til verden. Det at jeg var så stor satte i gang fødselen litt for tidlig og Tone Johanne måtte tas med keisersnitt etter 3 døgn. Dette var ingen lett fødsel og jeg sleit masse etterpå pga smerter etter KS. Men vi hadde fått en nydelig og frisk datter.


Når Tone Johanne var 8 uker, så ble det for mye for Andrè. Jeg og Tone Johanne flyttet til Horten for en periode. Jeg hadde i tillegg fått fødselsdep. og sleit veldig med å knytte meg til datteren min oppi alt sammen. Jeg var så sterkt fortvila og starta igjen å spise. Jeg hadde da i tillegg fra jeg var 15 år prøvd alt av alle slags kurer for å gå ned i vekt. Jeg fikk hjelp til å takle dette. 

Jeg fikk til slutt leilighet i Eidsvoll kommune. Jeg hadde en del kvelder alene til å tenke på og fant ut at noe måtte gjøres! Ja jeg var mindre, men fortsatt stor. 120 kg og skvatt da jeg så dåpsbildet av datteren min. Jeg måtte ta ansvar for eget liv og dette gikk ikke! Jeg dro til legen for å få en henvisning til en slankeop. Jeg hadde da BMI på 42. Jeg fikk avslag 2 ganger pga jeg ikke hadde livstils sykdommer. Firkanta Norge som ikke vil forbygge, men heller tilby en oprasjon når man først er syk. 

Jeg satt i tenkeboksen lenge og fant ut at jeg måtte finne en løsning. Jeg søkte nettet rundt og fant til slutt en side ang denne type oprasjon i utlandet. Det endte med at jeg bestilte dette. Så 15 november gikk jeg igjennom en slankeoprasjon i Riga. Jeg følte meg så letta over å ha gjort det og tenkte så masse på det livet som venta for meg og datteren min. Hun fortjener en mamma som orker å leke og som ikke risikerer å dø av fedme før hun er 30 år. Jeg fortjener også å ha det bra og ha en god helse.

Nå er det over 1 år siden min op og livet smiler =) Ja det har ikke vært lett! Slitt med lite energi, B12 mangel, jern mangel og D-vitamin mangel. Men jeg tar tilskudd og prøver å få til en normal hverdag =)Jeg har til sammen gått ned 58kg og vekta går fortsatt nedover. Jeg har endelig fått det livet jeg har ønska meg og livet er så mye lettere!

Jeg trener flere ganger i uka, jeg spiser så og si ikke noe sukker eller fett, jeg har en helt annen livsstil. Så dette er ingen lett løsning. Er man ikke forsiktig med hva man spiser og ikke legger om kostholdet, så legger man på seg igjen. Kjempe viktig å følge opp alt og forstå at dette er en vari livsendring! Men helt utrolig hvordan en kropp kan endre seg på 1 år. Jeg er så stolt over dette og vet at dette er resultat av en oprasjon, mot, varig endring og det å ta ansvar! Det er mulig å få hjelp =)

Dette ble et langt innlegg, men jeg hadde lyst å dele noe av mitt liv til dere og fortelle at det er håp. Men man må bare gjøre noe med det og ta ansvar for eget liv. For det er ingen andre som gjør det!