Ensomhet....

Ensomhet kan være så mye. Man kan sitte i et rom full av mennesker, men alikvell føle seg alene. Man kan være i et forhold å føle seg alene.

Er igjennom en tung tid nå. Planer for fremtiden var klare, men så endrer alt seg....igjen. Jeg og lille snupp skal nå klare oss selv etter hvert. Vi må finne oss egen leilighet og det er ikke lett med 4 hunder. Men vi får bite tenna sammen.

Jeg og faren til min datter har vært av å på nå i snart 3 år. I dag randt begeret over for meg. Vi fungerer ikke sammen og frustrasjonen over å føle seg alene, ikke forstått, motarbeida, ingen forståelse eller kjærlighet, tok overhånd. Noen ganger må man bare innrømme at det er tomt.

Vi hadde våre fremtidsplaner og jeg er utrolig lei meg for at det ikke blir sånn. Gleden over å skulle prøve på nr 2 neste år og endelig få slått oss til ro uten forstyrrelser, var stor. Nå ser alt mørkt ut. Jeg vet jeg vil klare meg, da jeg har vært igjennom dette før. Men tanken på å starte på nytt igjen, tar pusten nesten litt fra meg. Lurer på hvor mye et menneske egentlig tåler før det bare sier stopp.

Matlysten er fryktelig dårlig og lysten til å stå opp er egentlig ikke helt der. Jeg har vært på bedringensvei etter å ha møtt veggen så det sang etter i august 2013, men disse stegene jeg endelig tok fremmover, har nå blitt til flere skritt tilbake. Føler meg tom, energiløs og lei meg.

Nå vil økonomien bli en del strammere også, da samfunnet er lagt opp slik at man ikke klarer seg like bra alene. Og redselen for at datteren min ikke skal kunne få alt hun trenger er tilstede. Jeg ønsker henne alt her i verden og ønsker ikke at noe skal gå uttover henne.

Det å ha barn med en mann man har opplevd så mye med og elsket så høyt, er en utfordring. Nå skal man pluttselig lære seg å tilnærme hverandre på en helt annen måte. Og det å ha kontakt med hverandre resten av livet, er sårt å svelge. Man kunne trengt en "pause" fra hverandre etter et brudd for å komme over alt sammen. Men dette er noe man ikke får muligheten til med barn i bildet.

Mange tanker som melder seg, følelser, redsel, frustrasjon, sorg over det tapte og usikkerhet.

Men vi klarer nok å komme igjennom dette som alt annet. Håper bare på at disse 3 årene har gitt meg nok motgang for en god stund. For makan til følelsesmessig karusell skal man leite lenge etter.

Nå skal tiden fremover brukes til planlegging av ting jeg trenger, leite etter leilighet, prøve å spare litt penger og prøve å glede meg over valper som muligens er på vei.

Krøller meg sammen på sofan og håper morgendagen bringer mer varme, glede og inspirasjon til fremtiden.