Ikke etter boka...

Jeg har alltid hele livet ønsket meg barn. Jeg kunne ikke tenke meg et liv uten. Et barn får lissom frem noe i deg som ingen andre klarer. Men frykten for å ikke være tilstrekkelig nok har vært stor.

Når jeg endelig fikk positiv test, så ble jeg kjempe glad! Jeg gleda meg virkelig. Klarte ikke å gjøre annet enn å smile og tenkte på at endelig skulle en stor drøm gå i oppfyllelse!

Når jeg var 8 uker på vei, så kom det en følelse snikende på som jeg prøvde å undertrykke så godt jeg kunne! Jeg startet å kjenne på det å skulle ha ansvaret for et lite menneske. "Hva vis", gikk ofte igjen i hodet mitt. Jeg ble kjempe redd for at jeg ikke skulle klare rollen som mor. Når det kom til kjærlighet, tid og penger, så ble jeg veldig redd for at jeg skulle komme til kort. Jeg må si at tanken på om jeg skulle ende graviditeten dukket opp et par ganger. Jeg ønsket virkelig barnet og hadde drømt om dette så lenge, men frykten av å ikke klare oppgaven var så skremmende. Jeg var livredd tanken på å skulle være en grund til at et barn ble "ødelagt".

Jeg hadde et tungt svangerskap med svangerskaps dep. Men jeg kom meg igjennom det også. Prøvde å tenke på det positive det var og hvor heldig jeg var som fikk oppleve dette! Det er langt i fra alle som får det. Og jeg syns det var vanskelig å ikke virke utakknemmelig og misfornøyd.

Tone Johanne ble født på keiserligvis den 14.02.12. Hun var 3290g. Lengden vet vi ikke helt sikkert, da hun satt i seteleie og da tar dem ikke å drar ut bena for å måle lengden. Dette er i tilfelle det skulle være noe galt med hoftene. Men stor var hun ikke. Klær i str 50 ble alt for stort, så Andrè måtte ut å kjøpe klær i str 44. Jeg var totalt utslitt etter 3 tøffe dager i fødsel. Men endelig var hun her!

Jeg lå på oppvåkning i 3.5 time før jeg fikk se henne. Jeg så henne så vidt før hun ble tatt ut av op.stua, da legen hadde klart å treffe benet hennes med en skalpell og trengte derfor å titte litt ekstra på henne. Det at jeg måtte vente så lenge med å se henne var vondt og vanskelig. Når jeg endelig fikk se henne, så sleit jeg med tanken på at dette var mitt barn. Jeg lå på sykehuset i 3 dager og sleit veldig med følelsene mine. Alle har vi disse barseltårene og det hadde jeg også hehe. Jeg gråt, jeg lo og jeg prøvde å knytte meg så sterkt til lille jenta mi. Jeg prøvde å amme flere ganger, noe som jeg hadde drømt om, men dette var vanskelig. Tone Johanne sleit med å få vakum og mistet puppen hele tiden. Allerede da følte jeg meg så mislykket! Alle snakka jo om så flott det var å amme og at alt ville komme så naturlig. Den ene barselpleieren som jobba på natt var ikke noe grei. Jeg våknet av at hun så og si tok tak i puppen min og stappa den i gapet på Tone Johanne. Jeg måtte klippe neglene mine og jeg måtte pumpe meg for å få i gang produksjonen. Javel? hvor var denne naturligheten alle snakka om? Og jeg ønska jo at min datter skulle få morsmelk. Det beste for barnet sier dem. For det vil jo alle mødre. Jeg sleit virkelig med å knytte meg til den lille kroppen som lå vedsiden av meg. Jeg klarte ikke å plukke henne opp da hun gråt pga smerter etter KS. Så jeg var totalt avhengig av hjelp fra de på sykehuset. Jeg følte meg igjen helt håpløs!

Vi kom hjem og jeg fortsatte å slite med å amme. Jeg fikk det bare ikke til og jeg ble mer og mer fortvilt! Moren min kom til oss dagen etter jeg kom hjem fra sykehuset og det endte med at jeg knakk totalt sammen. Tone Johanne var ikke fornøyd pga hun var så sulten og jeg var totalt utslitt av å skulle prestere og være den perfekte mor! Til slutt tok min mor roret og styrte skuta. Vi fikk beskjed om å handle inn flasker og NAN. Vi gjorde dette og snuppa sluuukte maten! Og sov i 4!! timer etterpå. Det var vedmodig, men gud så godt det var å se henne fornøyd =)

Jeg startet med å pumpe meg, slik at Tone Johanne kunne få morsmelk. Jeg var fornøyd da og følte at jeg gjorde det jeg kunne for at datter'n min skulle få det hun trengte. Så ting startet med å roe seg litt.

Da Tone Johanne var 8 uker, så flyttet vi ut. Vi flyttet da til Horten og inn på mitt pikerom der. Der bodde vi og 3 hunder. Dette var en kjempe tøff tid. Gått fra et tøft svangerskap, tøff fødsel og ikke det letteste etter fødselen. Jeg følte som om at jeg hadde svikta datteren min totalt. Jeg satt igjen med tanker å følelser av at jeg hadde brutt en uskreven avtale. Når man velger å få barn, så velger man også den partneren som barnets far og vi skulle lissom være sammen om alt. Men så satt jeg mutters alene med alt.

Jeg sleit så masse med å knytte meg med Tone Johanne. Jeg taklet dårlig når hun gråt og gjorde ting fordi jeg måtte og ikke fordi jeg hadde lyst. Hva skjedde med alle disse morsfølelsene som alle snakka om?? de fantes ikke hos meg. Jeg orker nesten ikke å involvere meg i Tone Johanne og tok avstand. Om mamma ikke ville stelle henne for kvelden, så ble jeg sint og fortvila, da jeg absolutt ikke ville! Om Tone Johanne gråt i kurven sin på morningen, så ble jeg sint og fortvilet. Jeg ristet så smått i kurven og sa "hold kjeft"! Jeg skvatt av hva jeg selv tenkte og sa. Jeg tenkte aldri på å gjøre Tone Johanne noe, men tanken på å gjøre noe mot meg selv kom. Jeg ble så redd!

Jeg tok kontakt med helsesøster og hun hjalp meg med å få snakket med en lege på helsestasjonen. Det viste seg at jeg hadde fått en fødselsdep. Noe som er veldig vanlig når man har hatt en svangerskapsdep. Jeg var kjempe letta over å ha fått vite hva som feilte meg. Jeg klarte ikke tanken på at jeg skulle føle det sånn som dette ang datteren min resten av livet. Jeg lurte på hva pokker jeg hadde gjort ved å få et barn som jeg ikke likte.

Jeg fikk medisiner og sakte, men sikkert startet ting så smått å endre seg. Vi fikk egen leilighet og vi ble fulgt opp godt av helsesøster. Hun var aldri bekymret over meg som mor og så det som veldig positivt at jeg ba om hjelp og så behovet selv. Tone Johanne vokste videre som en glad og fornøyd jente. Og jeg ble en mer glad og trygg mor. Morfølelsene kom mer og mer og når Tone Johanne var 6 mnd, så startet disse følelsene å komme for fullt!

Det å knytte seg til datteren sin i en alder av 6 mnd var veldig spesielt. Jeg kan sitte her i dag og ikke huske så mye av den første tiden med Tone Johanne. Jeg husker kun fortvilelse, sinne, tristhet, sårhet og en følelse å være mislykket. Jeg kan faktisk ikke huske kosen det var å bli mor og kose seg med den nyfødte. Det var en tid med kaos, utrygghet, fortvilelse og ensomhet.

Jeg har lært av dette, at man skal følge kroppens signaler nøye og be om hjelp! Uten hjelp, så kunne dette virkelig gått ille og det er ingen skam med hjelp! Tenk på deg selv. Har ikke du det bra, så har heller ikke barnet ditt det bra. Og man er ikke alene om å ikke oppnå denne såkaldte morsfølelsen den første tiden. Man får tegna et bilde om hvordan den første tiden vil bli og når dette ikke stemmer, så rakner det totalt. Det var det som skjedde meg. Jeg hadde et sterkt ønske om en naturlig fødsel, få barnet på brystkassa, ligge på familierom med Andrè på sykehushotellet og kunne amme mitt barn. Alt dette gikk jeg glipp av og dette skapte mer avstand fra barnet mitt uten at jeg var bevisst over det.

Nå er Tone Johanne snart 22 mnd og går i barnehage. Der får vi beskjed om at vi har en trygg, glad og utadvendt jente, som er veldig flink både når det kommer til følelser og det sosiale. Jeg er så stolt! Vi hadde det ikke lett i starten, men vi klarte det! Nå har jeg så mye kjærlighet og følelser for den jenta at det gjør vondt i hjertet! Jeg ante ikke at man kunne føle noe så sterkt for et annet menneske =)

Nå nærmer det seg jul og vi gleder oss til å tilbringe denne sammen. Og ikke minst se hva fremtiden med skatten vår vil bringe =)

Ha en strålende helg og ta godt vare på hverandre!

 
 

Fortid....

Jeg ble født 17 juli 1987. De første 3 årene av mitt liv var helt normalt. Jeg var et glad barn og hadde det bra. Men da jeg var i 4 års alderen, så startet jeg å legge på meg. Rundt denne tiden skilte min mamma og pappa seg. Om dette har noe å si vet jeg ikke, da det ligger fedme problemer på den ene siden av familien.

Allerede da som 4 år, startet kampen mot overvekt. Jeg kan huske meg selv om en liten jente som alltid var på utkikk ette mat. Var ikke nødvendigvis noe søtt, men spiste mye mat.

Jeg startet på barneskolen og disse årene skulle vise seg å bli veldig tunge. Jeg sleit med å finne meg til rett å bli venner med de i klassen. Jentene jeg gikk sammen med valgte andre og klikker oppsto fort. Jeg ble fryst ut og ble snakket om bak ryggen min. Om jeg hadde fått en lik bukse eller sjorte av mamma som noen i klassen hadde, så ble det et mareritt. Det ble satt i gang så mye spetakkel, at det endte med at jeg ikke turte å ta det plagget på meg igjen. Jeg følte meg veldig alene. Opplevde noen episoder med noen av guttene også, men det endte med at jeg mest var med dem. Jeg var med å spilte fotball osv med dem, mens jentene sto i ring i skolegården å snakket.Om de var sånn mot meg på skolen pga overvekt, vet jeg ikke. Men selvom jeg var veldig aktiv, så ble jeg større, da jeg satt mye hjemme å spiste etter skolen. Det var min trøst og det var det første jeg gjorde når jeg kom inn døra. Jeg låste meg inn, satt ned sekken og gikk rett til matskapet og kjøleskapet.

Jeg startet etter hvert å spille håndball mens jeg gikk på barneskolen. Noen av jentene i klassen hadde også startet og jeg fikk en litt bedre kontakt med noen av dem. Dette var i slutten på barneskolen. Da holdt vekta seg litt mer stabil og jeg var aktiv, glad jente. Selvom jeg sleit med å finne min plass og bli akseptert og tatt inn i varmen av andre.

Samtidig sleit jeg veldig med forholdet jeg hadde med faren min. Dette var veldig anstrengt og jeg opplevde det vanskelig i forhold til vekt. Jeg opplevde faren min som nedlatende og til tider mobbene ang vekta mi. Dette også gjorde at jeg gruet meg til å dra til pappa og startet så smått å slite med angst i en alder av 10 år.

Jeg startet på ungdomskolen i en klasse hvor det var mest nye folk. Dette var nok bevisst, slik at jeg skulle få starta på nytt. Jeg fikk noen gode venner og trivdes godt på skolen. Men ungdomsåra er aldri lett og mine plager ble enda værre i jakten etter å finne meg selv. Så ungdomsårene ble turbulente, men alikavell også positive.

Etter 6 mnd på ungdomskolen, så startet jeg å kjenne at jeg sleit veldig med meg selv. Selvbildet var dårlig, forholdet til pappa ble mer og mer vanskelig, angsten ble værre og vonde tanker startet å komme. Jeg begynnte å få et veldig anstrengt forhold til mat etter å ha brukt det som trøst i mange år. Det resulterte i at jeg fikk matvegring og utviklet en spiseforstyrrelse i en alder av 14-15 år. Jeg kunne gå i flere dager og opp til en uke uten å spise noe som helst.

Hos pappa som jeg var hos annen vær helg, var fortsatt veldig anstrengt. Jeg var redd pappa som liten pga han fort kunne bli veldig sint. Nå startet jeg å si i mot pappa, noe som ikke ble godt tatt i mot. Når jeg var yngre, så lot jeg være å si noe og tok alt uttover mamma når jeg kom hjem. Jeg startet nå med å dra mer og mer sjeldent til pappa. Og det ble jo så klart feil det også, så når jeg først kom ditt på besøk, så ble det klaging ang det. Jeg følte med andre ord at jeg ikke klarte noe bra og jeg bygde opp et sinne som jeg ikke viste hva jeg skulle gjøre med.

Etter hvert ble jeg desperat. Jeg følte meg helt forferdelig og alt så svart ut. Jeg startet da som 14 år med selvskading. Dette hjalp meg med å takle værdagen og det jeg hadde inni meg. Jeg så ingen annen utvei enn det. Det var en så lettelse, veldig vanskelig å forklare, vær gang jeg skadet meg selv.

Psyken min fikk en mer og mer knekk og i en alder av 15 år prøvde jeg å ende livet. Jeg hadde det så tungt, men pga gode venner, så klarte det å bli en stoppe for dette. Da kom alvoret og jeg ble sendt til BUPA i Tønsberg. Der gikk jeg i flere år og fikk god hjelp. Jeg sluttet etter hvert med selvskading, men mat var vanskelig.

Etter hvert fikk jeg et mer normalt forhold til mat. Fikk meg kjæreste i en alder av 15 år. Vi var til sammen i 7.5 år. Etter ca 3 år sammen med han, så startet jeg å slite igjen. Nå fikk jeg ikke vanskeligheter med å spise, men å begrense meg. Jeg spiste alt jeg kom over. En plate sjokolade på 10 min. var ikke noe problem. Jeg undertrykte alle følelser jeg hadde og pleide meg selv med mat.

Det ble så ille til slutt at jeg spiste junk food nesten vær dag, brus og søtt ble trøkt i trynet vær dag. Jeg beveget meg nesten ikke og jeg startet med å kjenne på kroppen hva jeg faktisk gjorde mot den. Men mat var min trøst og medisin. Jeg ble større og større og vekta vippa til slutt 130kg. Jeg er 161 cm høy og en så tung kropp var vanskelig å bære. Jeg røyka også på denne tiden og jeg kunne merke at knær, hofter, lunger og hjertet pumpa for fullt. Og overvekt er heller ikke bra for psyken. Jeg møtte veggen så det sang etter i 2009. Jeg ble sykemeldt og spiste dermed enda mer. Noe måtte gjøres!

August 2010, så flytta jeg til Sørumsand etter å ha endt forholdet. Nå skulle jeg starte på nytt. Forholdet til mat avtok litt og jeg klarte nesten ikke å spise. Jeg hadde spist så mye de siste årene at jeg ble kvalm bare tanken på mat. Jeg hadde fått meg ny jobb og var masse ute med hundene. Jeg følte meg etter hvert veldig alene og isolert, men alikavell veldig lykkelig.

November 2010 traff jeg Andrè og i desember var vi kjærester! Han er en slank person som på den tiden trente en del. Så jeg ble med også! Vi ble med aktivt i Herbalife og gikk kurs innenfor kosthold og ernæring. Jeg ble kjempe fasinert.

Vi flyttet sammen i februar 2011. Ting gikk kjempe fint med oss og vi kunne ikke hatt det bedre! Jeg klarte å gå ned til 95 kg. Jeg var kjempe stolt!

Juni 2011 ble vi gravide! Vi var så glade og spente på hva fremtiden ville bringe =)

Jeg tok både 1,2,3,4 og 5 tester. Jeg kunne ikke forstå at jeg var gravid! Jeg var bare helt i ekstase og forventa en jubel i taket. Men det ble ikke helt som forventet. Andrè sin reaksjon var nokså label. Sikkert hans måte å reagere på, men alikavell sårende i en slik situasjon.


De første ukene gikk kjempe fint, men så kom kvalmen og jeg sleit i flere uker. Mat og drikke var ikke lett å holde nede, men prøvde å tenke positivt. Jeg ble jo gravid etter kun 6 mnd med Andrè og jeg merket at ting allerede da startet å være litt vanskelig. Jeg startet igjen å slite med psyken. Utrolig mye som skjer med kroppen under et svangerskap. Etter 10.uke fikk jeg bekreftet sterk bekkenløsning og svangerskapsdep. og dette gjorde det veldig vanskelig for meg og Andrè. Vi kjente hverandre ikke så alt for godt og nå skulle vi i tillegg ha dette å stri med.

Ukene gikk og ting ble bare mer og mer vanskelig mellom oss. Jeg sleit med å bli forstått og Andrè sleit med å forså. Vi sklei mer og mer fra hverandre.

Vi dro på UL i uke.20 og fikk bekreftet at vi skulle ha en liten jente! Jeg var igjen kjempe glad, men fikk en følelse av skuffelse av Andrè pga det ikke var en gutt.Det ble som sagt mer og mer vanskelig mellom meg og Andrè og jeg startet å selv medisinere meg med mat. Det endte med at jeg la på meg en del kilo i svangerskapet. Jeg veide 120kg da Tone Johanne kom til verden. Det at jeg var så stor satte i gang fødselen litt for tidlig og Tone Johanne måtte tas med keisersnitt etter 3 døgn. Dette var ingen lett fødsel og jeg sleit masse etterpå pga smerter etter KS. Men vi hadde fått en nydelig og frisk datter.


Når Tone Johanne var 8 uker, så ble det for mye for Andrè. Jeg og Tone Johanne flyttet til Horten for en periode. Jeg hadde i tillegg fått fødselsdep. og sleit veldig med å knytte meg til datteren min oppi alt sammen. Jeg var så sterkt fortvila og starta igjen å spise. Jeg hadde da i tillegg fra jeg var 15 år prøvd alt av alle slags kurer for å gå ned i vekt. Jeg fikk hjelp til å takle dette. 

Jeg fikk til slutt leilighet i Eidsvoll kommune. Jeg hadde en del kvelder alene til å tenke på og fant ut at noe måtte gjøres! Ja jeg var mindre, men fortsatt stor. 120 kg og skvatt da jeg så dåpsbildet av datteren min. Jeg måtte ta ansvar for eget liv og dette gikk ikke! Jeg dro til legen for å få en henvisning til en slankeop. Jeg hadde da BMI på 42. Jeg fikk avslag 2 ganger pga jeg ikke hadde livstils sykdommer. Firkanta Norge som ikke vil forbygge, men heller tilby en oprasjon når man først er syk. 

Jeg satt i tenkeboksen lenge og fant ut at jeg måtte finne en løsning. Jeg søkte nettet rundt og fant til slutt en side ang denne type oprasjon i utlandet. Det endte med at jeg bestilte dette. Så 15 november gikk jeg igjennom en slankeoprasjon i Riga. Jeg følte meg så letta over å ha gjort det og tenkte så masse på det livet som venta for meg og datteren min. Hun fortjener en mamma som orker å leke og som ikke risikerer å dø av fedme før hun er 30 år. Jeg fortjener også å ha det bra og ha en god helse.

Nå er det over 1 år siden min op og livet smiler =) Ja det har ikke vært lett! Slitt med lite energi, B12 mangel, jern mangel og D-vitamin mangel. Men jeg tar tilskudd og prøver å få til en normal hverdag =)Jeg har til sammen gått ned 58kg og vekta går fortsatt nedover. Jeg har endelig fått det livet jeg har ønska meg og livet er så mye lettere!

Jeg trener flere ganger i uka, jeg spiser så og si ikke noe sukker eller fett, jeg har en helt annen livsstil. Så dette er ingen lett løsning. Er man ikke forsiktig med hva man spiser og ikke legger om kostholdet, så legger man på seg igjen. Kjempe viktig å følge opp alt og forstå at dette er en vari livsendring! Men helt utrolig hvordan en kropp kan endre seg på 1 år. Jeg er så stolt over dette og vet at dette er resultat av en oprasjon, mot, varig endring og det å ta ansvar! Det er mulig å få hjelp =)

Dette ble et langt innlegg, men jeg hadde lyst å dele noe av mitt liv til dere og fortelle at det er håp. Men man må bare gjøre noe med det og ta ansvar for eget liv. For det er ingen andre som gjør det!

 

 

 

 

 
 
 

Total mangel på respekt!

Jeg har tenkt en del i hele går og i dag. Jeg må få dette ut, da det er mange sinner i kok og mange er veldig frustrert, såret og føler seg tråkket på!

LLH (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner)var i går på seminaret.

Forklaring: LLH – Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner er en medlemsorganisasjon for homofile og bifile kvinner og menn samt transpersoner i Norge. LLH arbeider for likestilling og mot alle former for diskriminering av homofile, lesbiske, bifile og transpersoner (LHBT-personer) i Norge og i verden for øvrig.


Jeg uthever her det som jeg syns det er det viktigste å merke seg!

I åpnings innlegget på seminaret i går, ble det IGJEN tatt opp dette med begreps bruk. Leder av HBRS fortalte om hvor stigmatiserende det er å bli kalt trans og transperson. Det ble også fortalt om hvordan unge og eldre i denne gruppen opplever det å bli kalt trans. Dette skaper usikkerhet, avsky, angst og skam! Det kan ikke bli sagt tydelig nok hvor vondt det er for denne pasientgruppen å bli kaldt dette. Etter undersøkelser av denne pasientgruppen, så viser det seg at 50-70% sliter med tilleggs problemer, som angst og depresjon.

Jeg siterer:

Harry Benjamin ressurssenter, en pasientorganisasjon for mennesker med diagnosen transseksualissme, har tatt avstand fra begrepet, og begrepet brukes ikke av behandlingsmiljøet for transseksualissme ved Rikshospitalet. Begrepet tilsvarer delvis det mer kjente engelske begrepet transgender (norsk: transkjønnet), men en viktig forskjell er at det engelske begrepet viser til en tilstand, uten et tillegg av «person».

Ordet trans forklarer dermed ingen ting! Dette ordet er ikke eksisterende i denne sammenhengen. Prøvd etter beste evne å finne ut hva egentlig ordet trans betyr, uten hell. Så tydelig at LLH vet noe som ingen andre vet ang dette ordet.

Grunden til at jeg ba dere legge ekstra merke til dette, LLH arbeider for likestilling og mot alle former for diskriminering av homofile, lesbiske, bifile og transpersoner (LHBT-personer) i Norge og i verden for øvrig, er fordi diskrimenring er nettopp det denne organsisasjonen gjør mot denne pasientgruppa! Denne gratulasjons meldingen kom med "#trans"! Da lurer jeg faktisk på hva de driver med! Ønsker dem å trykke ned en pasientgruppe som allerede har sitt å stri med? skape skam og lite forståelse? Hvorfor heller ikke hjelpe med å skape forståelse og aksept??

Dette viser total mangel på respekt! Det er ikke vilje til å respektere andres følelser og dem stempler en gruppe mennesker som noe dem ikke er. Disse menneskene er i følge norsk lov, mann og kvinne!

Det som skremmer meg er at dette er fra en organsisasjon som har jobbet så mye for aksept, respekt og forståelse av andre. Men de har ikke denne evnen ovenfor andre. Man kan ikke forvente og ønske slikt av andre, når man ikke kan følge dette opp selv.

De prøver etter beste evne å trykke ned både selve pasientgruppen med feil bruk av begreper, behandlingen og det som hører til i media. Hvorfor ikke heller la denne gruppen og en godt etablert behandlingsforløp vær i fred og heller fokusere på seg selv og sitt? Man kan ikke tråkke på andre på den måten for å få til tilbud til seg selv!  

Jeg er satt ut og rett og slett flau på LLH sine vegne. Skremmende at en slik forening vil skape stigmatisering, mindre forståelse og mindre aksept for en gruppe mennesker for å fremme seg selv. Hvis det er respekt og aksept LLH er ute etter for sine, så burde dem ta en god titt på seg selv og starte med å vise dette ovenfor andre!

FLAU FLAU FLAU!

50 år med behandling!

I hele dag har jeg vært på seminar! Utrolig spennende og lærerikt. Jeg sitter i styret i HBRSU. Dette er ungdomsforeningen til HBRS(Harry Benjamin ressurssenter). For dere som ikke vet hva denne organisasjonen er, så er dette en pasient- og brukerorganisasjon for kvinner og menn som søker, har eller har hatt diagnosen transseksualisme og deres familier.

Jeg har ikke selv vært igjennom dette, men pappa'n til datteren vår har det. Han er født kvinne og derfor er jeg sterkt engasjert i dette. Jeg har vært med på så og si alt ang hans prosess for å bli mann. Dette vil heller ikke endre seg nå pga at vi går vær vår vei, så jeg vil fortsette med å bidra =) Vi har jo et barn sammen og vi vet aldri hva som kan dukke opp. Jeg syns dette er kjempe spennende og noe som er kjempe viktig! Det blir bare fler og fler mennesker i Norge med denne problematikken og det er så viktig å nå frem! Da først og fremst til barn og unge. Det er nettopp disse som vi må ta tak i. Så jeg er kjempe stolt av å sitte i styret i en så flott ungdoms organisasjon.

Nå i 2013 er det 50 år siden første kvinne fikk behandling for transseksualisme på Rikshospitalet og dette ble feiret med et seminar i Oslo. Vi var 170 stykker og alt i fra ungdommer selv som har vært/skal igjennom prosessen, til leger og foreldre snakket.

Her er nettsiden dems for dere som vil inn å titte litt mer: http://www.hbrs.no/

Etter et så bra seminar som var fylt med latter, alvor, mot, styrke, tårer og glede, så er kropp og hodet sliten. Det tar på å sitte så fokusert i flere timer. Men det var verdt det! For noen flotte mennesker vi har i foreningen og flotte personer som jobber med dette på Rikshospitalet!

Nå er det beina i soffan og kakao i koppen, det er fredda'n! Gooood heeeelg =)

 

 

Glad nyhet!

Hurra! Walante er i dag på dag 21 i drektigheten og vi kan nå si at hun faktisk er drektig! Hun er roligere, mer kosete, kvalm, kaster opp, rosa og strutte pupper =) Veldig gode tegn på at her er det noen småttiser!

Valper ventes da i uke 1. Vårt andre kull =)

Kan lese mer her: www.lixima.com

Ellers kunne ting vært bedre. Er en trykka stemning her hjemme som er vanskelig. Alt er så usikkert! Hvorfor ønsker man å såre den man er glad i? Når den personen man savner ikke er der i mer enn noen timer, for så endre seg totalt igjen, så blir det vanskelig. Den varme, omsorgsfulle, inkluderende, ærlige personen jeg forelska meg i, er borte. Den personen får jeg ikke kontakt med lenger. Nå er denne personen mer opptatt av seg selv og sitt.

Vi hadde en lengre samtale i går, nærhet og forståelse. I dag er alt vi har snakket om glemt. Det er bare å innse at dette forholdet vil aldri bli bra, vi passer bare ikke sammen. Frustrerende å måtte kaste inn håndkle, men jeg kan ikke forbli i et forhold som trykker meg så ned. Jeg går rundt med en konstant følelse av ekskludering, usikkerhet, sårhet og sinne. Dette gagner ingen. Matlysten er betraktelig dårligere og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle alt dette.

Jeg var på et intervju for 2 uker siden. Jeg venter fortsatt på svar på denne. Får jeg denne jobben, så må jeg vente med å flytte. Da Walante ikke kan være alene hjemme med sine små de første ukene. Så er avhengig av hjelp. Noe jeg egentlig hater å være! Avhengig av hjelp av andre. Men sånn er det noen ganger. Vi har fortsatt et barn sammen og må kunne samarbeide om henne.

Så bo situasjon og jobb er veldig usikkert. Usikkerhet er noe jeg takler litt dårlig. Så jeg blir fryktelig urolig av dette.

Men alt ordner seg for snille jenter, så håper det gjør det denne gangen også.

Ensomhet....

Ensomhet kan være så mye. Man kan sitte i et rom full av mennesker, men alikvell føle seg alene. Man kan være i et forhold å føle seg alene.

Er igjennom en tung tid nå. Planer for fremtiden var klare, men så endrer alt seg....igjen. Jeg og lille snupp skal nå klare oss selv etter hvert. Vi må finne oss egen leilighet og det er ikke lett med 4 hunder. Men vi får bite tenna sammen.

Jeg og faren til min datter har vært av å på nå i snart 3 år. I dag randt begeret over for meg. Vi fungerer ikke sammen og frustrasjonen over å føle seg alene, ikke forstått, motarbeida, ingen forståelse eller kjærlighet, tok overhånd. Noen ganger må man bare innrømme at det er tomt.

Vi hadde våre fremtidsplaner og jeg er utrolig lei meg for at det ikke blir sånn. Gleden over å skulle prøve på nr 2 neste år og endelig få slått oss til ro uten forstyrrelser, var stor. Nå ser alt mørkt ut. Jeg vet jeg vil klare meg, da jeg har vært igjennom dette før. Men tanken på å starte på nytt igjen, tar pusten nesten litt fra meg. Lurer på hvor mye et menneske egentlig tåler før det bare sier stopp.

Matlysten er fryktelig dårlig og lysten til å stå opp er egentlig ikke helt der. Jeg har vært på bedringensvei etter å ha møtt veggen så det sang etter i august 2013, men disse stegene jeg endelig tok fremmover, har nå blitt til flere skritt tilbake. Føler meg tom, energiløs og lei meg.

Nå vil økonomien bli en del strammere også, da samfunnet er lagt opp slik at man ikke klarer seg like bra alene. Og redselen for at datteren min ikke skal kunne få alt hun trenger er tilstede. Jeg ønsker henne alt her i verden og ønsker ikke at noe skal gå uttover henne.

Det å ha barn med en mann man har opplevd så mye med og elsket så høyt, er en utfordring. Nå skal man pluttselig lære seg å tilnærme hverandre på en helt annen måte. Og det å ha kontakt med hverandre resten av livet, er sårt å svelge. Man kunne trengt en "pause" fra hverandre etter et brudd for å komme over alt sammen. Men dette er noe man ikke får muligheten til med barn i bildet.

Mange tanker som melder seg, følelser, redsel, frustrasjon, sorg over det tapte og usikkerhet.

Men vi klarer nok å komme igjennom dette som alt annet. Håper bare på at disse 3 årene har gitt meg nok motgang for en god stund. For makan til følelsesmessig karusell skal man leite lenge etter.

Nå skal tiden fremover brukes til planlegging av ting jeg trenger, leite etter leilighet, prøve å spare litt penger og prøve å glede meg over valper som muligens er på vei.

Krøller meg sammen på sofan og håper morgendagen bringer mer varme, glede og inspirasjon til fremtiden.

Blogg, ikke blogg?

 

Jeg har lenge vurdert om jeg skal starte en blogg eller ikke. Hva er det med meg og mitt liv som kan være spennende for andre?

 

Kan jo starte å presentere meg og mitt. Jeg heter Linn-Therese og er utdanner hjelpepleier og har blitt 26 år. Bor i Fetsund, men er fra Horten, og har et barn og 4 hunder. Datteren min er 21 mnd og heter Tone Johanne. Min stolthet!

 

Jeg er glad i baking, matlaging, naturen, trening, hunder og sminke.

 

Mine 4 hunder er av rasen Chinese Crested eller Kinesisk nakenhund. Jeg driver et lite oppdrett av denne herlige rasen også =)

 

De 3 siste årene har bestått av en hel masse! Jeg trodde virkelig ikke at et menneske kunne være med på så mye på så kort tid! Det er ting som har vært kjempe vanskelig, veldig koselig og utfordrene. Jeg blir å skrive om hva jeg har opplevd de tre siste årene og om fremtiden. Mye som kommer til å skje fremover.

 

Jeg må også si i fra om at jeg har dysleksi, så det får dere bare overse hehe.

 

Jeg starter med dette innlegget, så får jeg prøve å finne ut om hvordan jeg skal starte på neste =)